Han var  utstøtt og levde meste for seg selv, men etterhvert fikk han riktignok et navn. Edward, etter vaktmesteren som tok han med inn i varmen den dagen, og Howell , etter barnehjemmet. Edward Howell.

Det var høst, eikeblad danset i vinden. Solen var gjemt bak et teppe av tunge gråblå uværsskyer. Edward sto lent inntil et hjørne på barnehjemmet, et stykke unna resten av ungene og utenfor synsvidden til de ansatte ved barnehjemmet. Han var 10 år på dette tidspunktet. Det var ikke uvanlig at de større guttene slengte ord etter han, tegnestifter på stolen hans og ymse andre påfunn. Det virket ikke som om Edward brydde seg stort om det.

Den vanlige gjengen av større gutter gikk mot ham. Nei, ikke helt den vanlige. Den vanlige lederen, en hengslete rødhåret gutt. Stilte seg lengre bak i gruppen. Det hadde kommet en ny. Han var stor, med glatt blondt hår, rak rygg og et sleskete smil som ikke lovte noe godt.

De kalte han ting, drev det lengre en vanlig. Edward trakk seg tilbake, skulle til å gå. De stilte seg iveien, drev ham lengre bak. Lengre fra alle som ville ha kunnet hjulpet han De var i alt fem. Han ble dratt langs veggen, lengre bort fra de andre barna. Edward forsøkte å rope, en hånd ble brutal stukket i munnen han. Edward bet. Det ville ha blitt et fint skrik. Men lederen, for det var vist han som ble bit. Tvang kjevene sammen. Vis han ville ha skreket, så ville noen ha kommet for å se hva som var på gang og det hele ville nok ha endt der. Men det endte ikke der. “Helvetes drittunge” hveste lederen. Han fjernet hånden fra munnen. “Lager du så mye som en lyd dreper jeg deg” Og hva gjorde Edward? Hva gjorde idioten? Han skrek. Et infernalsk hyl rev i den kalde høstluften. Edward ble slått helseløs.

Vinden fortsatte å rive i teppene og virlve snøen langst gatene. Tiden gikk. Døren, en veldig jernbeslått tredør forble tung og urørlig. Adskillige timer senere, var barnet blått og forfrossent. Tidlig om morgenen åpnet bestyrerinen  ytterdøren. Hun forsto hva som var i kurven, det skjedde innimellom. Hun bladde teppene tilsides. Forskrekket løp hun for å hente hjelp. Det gikk enda noen  kalde minutter. Snøen lå i et fint lag over hele gaten. “Det puster!” Utbrøt vaktmester så snart han fikk undersøkt barnet. Selvsagt  var det umulig, ansiktet var lilla av kulde, usmeltet snø la seg over øynene, man kunne se snøroser på kinnene og is på pleddene. Men den vesle var i live, en så lenge. Gutten, for det var en gutt, ble omsider tatt inn og forsøkt holdt i live. De ansatte på barnehjemmet forsøkte hele dagen og natten og dagen derpå å få liv i ungen. Han sluttet flere ganger å puste, flere ganger trodde de han var død og utallige ganger overlevde han.

Kampen fortsatte i enda flere timer og sene netter. Først to uker senere så det ut til at gutten kanskje kunne klare det. Han var dekket av arr og kom sannsynligvis til å være vansiret for resten av livet. Men han var i live.

I denne bloggen skal jeg skrive en historie. Hva slags historie? Ikke godt å si, det kommer frem etterhvert. Hvert innlegg er en ny del av historien, så det er bare å følge med. Med tiden så blir det forhåpentligvis en bok som kan selges verden over i millioner av eksemplarer. Viktig med høye mål vet du.

Mitt navn er Einar Rødtang i fall det skulle være av noen form for interesse.