Kapittel 1
Årene går, gutten vokser opp, håret ble til en pistret kullsvart manke. Han var høy for alderen, tynn men muskuløs. Ansiktet var herjet, med flere arr over ansiktet, han smilte aldri. Men det mest slående ved utseende hans var øynene. Det ene øyet var skinnende perfekt sølvgrått og det andre hadde en dyp skoggrønn farge. Høyst uvanlig. Er det noe barn aldri greier å se bort i fra så er det, det høyst uvanlige. De ser det, frykter det og hater det. Han fikk ingen venner ved Howell barnehjem.
Han var utstøtt og levde meste for seg selv, men etterhvert fikk han riktignok et navn. Edward, etter vaktmesteren som tok han med inn i varmen den dagen, og Howell , etter barnehjemmet. Edward Howell.
Det var høst, eikeblad danset i vinden. Solen var gjemt bak et teppe av tunge gråblå uværsskyer. Edward sto lent inntil et hjørne på barnehjemmet, et stykke unna resten av ungene og utenfor synsvidden til de ansatte ved barnehjemmet. Han var 10 år på dette tidspunktet. Det var ikke uvanlig at de større guttene slengte ord etter han, tegnestifter på stolen hans og ymse andre påfunn. Det virket ikke som om Edward brydde seg stort om det.
Den vanlige gjengen av større gutter gikk mot ham. Nei, ikke helt den vanlige. Den vanlige lederen, en hengslete rødhåret gutt. Stilte seg lengre bak i gruppen. Det hadde kommet en ny. Han var stor, med glatt blondt hår, rak rygg og et sleskete smil som ikke lovte noe godt.
De kalte han ting, drev det lengre en vanlig. Edward trakk seg tilbake, skulle til å gå. De stilte seg iveien, drev ham lengre bak. Lengre fra alle som ville ha kunnet hjulpet han De var i alt fem. Han ble dratt langs veggen, lengre bort fra de andre barna. Edward forsøkte å rope, en hånd ble brutal stukket i munnen han. Edward bet. Det ville ha blitt et fint skrik. Men lederen, for det var vist han som ble bit. Tvang kjevene sammen. Vis han ville ha skreket, så ville noen ha kommet for å se hva som var på gang og det hele ville nok ha endt der. Men det endte ikke der. “Helvetes drittunge” hveste lederen. Han fjernet hånden fra munnen. “Lager du så mye som en lyd dreper jeg deg” Og hva gjorde Edward? Hva gjorde idioten? Han skrek. Et infernalsk hyl rev i den kalde høstluften. Edward ble slått helseløs.
aron46 sa,
04.08.09 kl. 8:26 pm
Fortsett fortsett! Jeg følger med.
Jeg gidder foreløpig ikke å fliskespikke på språk, rytme osv fordi det har en tendens til å dukke opp når man har skrevet noen tusen ord