Prolog
Det var en iskald vinternatt. Vinden rev i teppene. Det snødde tungt og de hvitkalkete bygningene i gaten virket grå og livløse. På trappen til et av disse husene, et barnehjem, lå en kurv. Den var fylt med flere tepper og tøystykker. Dypt inne blant de gråbrune teppene og spredte snøflak lå det et barn. En hånd strakte seg til ringeklokken. Raskt forsvant den igjen.
Vinden fortsatte å rive i teppene og virlve snøen langst gatene. Tiden gikk. Døren, en veldig jernbeslått tredør forble tung og urørlig. Adskillige timer senere, var barnet blått og forfrossent. Tidlig om morgenen åpnet bestyrerinen ytterdøren. Hun forsto hva som var i kurven, det skjedde innimellom. Hun bladde teppene tilsides. Forskrekket løp hun for å hente hjelp. Det gikk enda noen kalde minutter. Snøen lå i et fint lag over hele gaten. “Det puster!” Utbrøt vaktmester så snart han fikk undersøkt barnet. Selvsagt var det umulig, ansiktet var lilla av kulde, usmeltet snø la seg over øynene, man kunne se snøroser på kinnene og is på pleddene. Men den vesle var i live, en så lenge. Gutten, for det var en gutt, ble omsider tatt inn og forsøkt holdt i live. De ansatte på barnehjemmet forsøkte hele dagen og natten og dagen derpå å få liv i ungen. Han sluttet flere ganger å puste, flere ganger trodde de han var død og utallige ganger overlevde han.
Kampen fortsatte i enda flere timer og sene netter. Først to uker senere så det ut til at gutten kanskje kunne klare det. Han var dekket av arr og kom sannsynligvis til å være vansiret for resten av livet. Men han var i live.
Magnus sa,
03.08.09 kl. 5:16 pm
Du skriver bra Einar. Ser fram til å lese første kapittel